Hanseater og pirater

  av Geir Atle Ersland

12 METER UTEN HODE

I året 1393 seilte en flåte tyske sjørøvere inn mot Bergen. De ble kalt vitalinere, og var fryktet fra Den engelske kanal og like til Baltikum. Byen vitalinerene hadde i sikte var rik og en sentral stasjon i et internasjonalt handelsnettverk styrt av den tids mest framgangsrike kjøpmenn, de tyske hanseatene. Hanseatene hadde gjort byen til del i et nordeuropeisk handelsnettverk med kontakter innover i Østersjøområdet, og som del av dette nettverket utviklet byen seg gjennom hundrevis av år. I nobelprisvinneren Thomas Manns roman om den lybske familien Buddenbrooks lar forfatteren familiens stamfar referere til sitt ungdomsopphold i Bergen. Og ved byarkivet i Lübeck ligger arkivene etter de bergenske hanseatene. Her finnes spor etter kontakten med øvrige hansabyer videre østover langs Østersjøkysten.

De historiske forbindelsene og kulturelle båndene mellom Norge og Østersjøområdet har i moderne tid aldri fått det fokus de fortjener. Det er i hovedsak to grunner til dette. Før århundreskiftet 1900 og fram til mellomkrigstiden dominerte det nasjonale perspektivet norsk selvforståelse, og påvirkning utenfra ble stort sett vurdert som negativ. Likevel er det viktig å poengtere at norske kunstnere, intellektuelle og forskere ofte søkte mot Tyskland da de forlot moderlandet. Men Den andre verdenskrig kom til å sette brutalt stopp for denne tradisjonen. Dagens angloamerikanske kulturelle dominanse kan likevel ikke alene forklares med etterkrigstidens antipati mot alt som var tysk. De kortsiktige konsekvensene var dramatiske nok, men Den kalde krigens deling av Europa i øst og vest, gjorde det på lengre sikt umulig å gjenoppta de forbindelsene som hadde eksistert.

Naziregimet hadde i sin tid utnyttet middelalderens mektige hanseatiske kjøpmenn i sin propaganda. For nazistene var hanseatenes suksess et historisk bevis for tysk overlegenhet. Denne tvilsomme bruken av historiefaget gjorde at det hanseatiske kom i vanry etter krigen. Men da jernteppet ble løftet ved slutten av 1980-årene, og samlingen av det splittede Tyskland var et faktum, ble også statusen som hansabyer revitalisert som en historisk-kulturell identitetsmarkør. Dermed er også tiden inne til å presentere en av de mest beryktete karakterene fra den hanseatiske senmiddelalderen, piraten Nikolas "Klaus" Störtebeker, som vi møter i 12 METER UTEN HODE.

12 METER UTEN HODE

Pirater har i det siste vært godt mediastoff. Skrøpelige farkoster med overdimensjonerte motorer raser rett som det er langs siden av norske lasteskip. Piratene kommer seg om bord, tar mannskapet til fange og holder skipet til rederiet betaler. Moderne pirater er ikke ute etter skipets last, men eierens bankkonto. Det er der det er ”saltmat og søtmat og penger og gull,” som Torbjørn Egner sang i visa om kaptein Sortebill. Sortebill var ikke fra Somalia, men trolig stamfaren til kaptein Sabeltann, hvis vanskjebne er at skuta har satt seg fast i en dam i en dyrepark utenfor Kristiansand. De er begge karikaturer av piratene fra Karibien, akkurat som Johnny Depp og kumpanene hans. For de fleste av oss har ekte sjørøvere hodeskalleflagg, trebein, enøyet papegøye på død manns kiste, en flaske med rom og skatten på sjørøverøya. Det var tider, det – 1700-tallet, – men i virkeligheten er alle disse sjørøverne – Long John Silver, piratene fra Somalia og Nikolas Störtebeker – skåret over samme lest. Så hva har de til felles?

Pirater ser ut til å ha egenskapen som skal til for å spinne myter om sitt eget ettermæle og bli stående som romantiske helter fra en eksotisk fortid. I virkeligheten har de til alle tider kapret handelsskip, operert i farvann der makthaverne ikke har kontroll, vært nyttige i krigstider og en pest og plage i fredstid. Pirater er et resultat av krig. I en krig fungerer kapreriet til fordel for minst en av partene. Under konfliktene mellom Frankrike, Spania og England i Vest-India på 1700-tallet fikk skipskapteiner kaperbrev for å plyndre fiendens handelsfartøy. Men når freden ble erklært fortsatte de virksomheten, om enn med den forskjell at nå var det ikke lenger viktig å skille mellom venn og fiende. Alle handelsskip var bytte. Freden medførte også at soldater ble dimittert, og arbeidsløse soldater rekrutterte til et yrke der deres ferdigheter var til nytte. Freden stod heller ikke sterkt, for ingen nasjon eller stat kunne håndheve lov og orden til sjøs. På havet bestemte de med størst mot og flest kanoner. Det demonstreres godt i filmen om Störtebeker, der han en stakket stund besitter den eneste. Piratene ved Afrikas Horn satser lite på farkostene, men behersker det beste innen moderne våpen. Så ille er det at Norge i en periode har sendt et av militærets nyeste høyteknologiske krigsskip for å forsøke å stoppe dem. Og så ille var det for kjøpmennene fra de hanseatiske byene langs Nord- og Østersjøkysten, at de måtte samle sine ressurser for å sette en stopper for piratene, og gjøre dem hodet kortere. Det hjalp for en stund. Men det kom nye etter Klaus Störtebeker.

Om den historiske Störtebeker vet vi lite. Det er mulig han er den samme Störtebeker som er nevnt i et dokument i 1380, og i så fall er det den eldste opplysningen som finnes. Da han ble henrettet omkring 1400 var han en berømt pirat. Flere ganger i filmen blir det foreslått å dra til Bergen, og det er ikke usannsynlig at Störtebeker og mannskapet kjente byen. De kan ha hatt erfaring som sjøfolk på hanseatiske handelsfartøy som fraktet varer til og fra byen, både fra Østersjøen og over Nordsjøen. Men de kan også ha hatt en lang karriere som sjørøvere bak seg. Kanskje var Störtebeker om bord på flåten som kom til Bergen i 1393? Bakgrunnen var at dronning Margrete regjerte både Danmark, Norge og Sverige, etter at hun i 1389 hadde fengslet den svenske kongen Albrekt av Mecklenburg. Albrekts allierte i Mecklenburg organisert til krig mot Margrete, og engasjerte vitalinerne til å føre forsyninger til Stockholms borgere som fremdeles var tro mot kong Albrekt, men beleiret av Margretes styrker. Dessuten skulle de herje og plyndre i Nord- og Østerjøen.

12 METER UTEN HODE

Vitalinerene kom til Bergen med 18 store skip fra Wismar og Rostock. Byfolket hadde hatt tid til å mobilisere, og det kom til et regulært slag der kongens høvedsmann ledet den bergenske styrken. Mannefallet var stort på begge sider, men bymennene var underlegne; høvedsmannen ble tatt til fange, men var hardt såret og døde. Drept ble også en av lederne for vitalinerne. Han ble gravlagt ved dagens domkirke. De resterende falne tok piratene med ut på Vågen og gav en våt grav. Etterpå ble byen ranet og det ble gjort vold både mot kvinner og kirker, forteller kildene. Byttet var så rikelig at kaperskipene ikke fikk med seg alt, og det de ikke fikk med seg ble kastet i sjøen. Byens øvrighet ble tvunget til å sverge ed til Albrekt som om han var rette kongen til Norge. Og før piratene dro ble byen stukket i brann. Da var det i følge en islandsk beretning gått åtte dager siden de ankom byen. Med slike erfaringer kunne det nok friste å besøke Bergen på nytt når det røynet på for en stakkars sjørøver. Men krigen mellom Mecklenburgerene og dronning Margrete ble avblåst i 1395, og dermed ble vitalinerene arbeidsledige for en stund. Det er i denne rollen vi i filmen møter Störtebeker og mannskapet hans.

Det var mange grunner til at Bergen var et fristende mål. Byen var lett å nå med skip samtidig som den lå nokså isolert til, langt fra andre byer. En effektiv militærmakt til å forsvare byen fantes knapt, og den manglet bymurer til å stenge angripere ute. Samtidig var dette Nordens største by og et av hovedknutepunktene for den hanseatiske handelen i Nord-Europa. Her fantes et tjuetalls kirker og klostre og en kongeborg; en mengde forskjellige slag håndverkere som produserte det meste fra hårnåler, kammer og sko til gullsmedarbeid, skjold og rustninger. Men mest av alt var det av alle slags handelsvarer, slike som ble importert eller som var samlet i byen for eksport. I eksporten dominerte tørrfisken fra Nord-Norge. Den var ettertraktet over hele Europa i en tid da matvarer i regelen var vanskelig å oppbevare, og da kirkens fastetider forbød folk å spise kjøtt. Det var tørrfisken som hadde lokket hanseatene til byen, noe som førte til etableringen av en koloni av fastboende hanseatiske kjøpmenn. Slike kolonier fantes det mange av i Nord-Europa, men bare fire var store nok til å fortjene status som Kontor. Det var ett i London, ett i Brügge, ett i Novgorod og altså ett i Bergen.

I vår tid blir Bergen ofte kalt en hansaby, men dette er en misforståelse som sørgelig ofte gjentas i turistbrosjyrer og lignende. De virkelige hansabyene var medlemmer av det hanseatiske forbund, en koalisjon av byer fra Zuidersjøen i dagens Nederland i vest og til Baltikum i øst. Det var en løs organisasjon som i hovedsak hadde som formål å beskytte hanseatiske kjøpmenn, regulere den interne konkurransen og forhandle om handelsrettigheter med konger og fyrster utenfor hansabyenes egne territorier. Forbundets politikk ble vedtatt på de såkalte hansadagene, møter som ble innkalt etter behov med representanter fra byrådene i hansabyene. Bergen tilhørte derimot den norske kongens suverenitet, men hansaforbundet hadde forhandlet seg til rettigheter til å handle i byen. Slike rettigheter ble kalt privilegier, men egentlig gikk de ikke lenger enn at hanseatene skulle ha samme retter og plikter som kongens egne undersåtter. Derfor hadde også hanseatene i Bergen plikt til å delta i rikets forsvar, noe de også gjorde flere ganger. I 1393 slåss hanseatene med nordmennene mot piratene, og da de tapte ble også hanseatenes koloni plyndret.

12 METER UTEN HODE

Året 1393 var for øvrig ikke eneste gang Bergen ble plyndret av vitalinerne. De kom også til byen i 1428 og 1429. Da var Erik av Pommeren konge over Danmark, Sverige og Norge, og lå i krig med greven av Holstein om kontrollen over Sør-Jylland. På en hansadag i Rostock i 1426 ble det inngått et krigsforbund mellom greven og hansaforbundet. De hanseatiske kjøpmennene i Bergen inngikk først en separatfred med kongens høvedsmann i Bergen. Men verken hansaen sentralt eller kong Erik syntes om slik separat fred. Høvedsmannen ble straks omplassert til Tønsberg, og snart stengte hansakjøpmennene kontoret i Bergen og etterlot byen mer forsvarsløs enn noen gang tidligere. Til Bergen kom vitalinarane helt uventet i 1428, og byen opplevde en plyndring etter samme mønster som i 1393. ”De tok med alt, både penger og gods”, forteller en krønike fra Lübeck. Etterpå dro kaprerne til Wismar og delte byttet. Vitalinerne ble også kalt likedelere fordi de delte likt mellom seg. ”Men etterpå var de som de pleier like fattige”, opplyser krønikeskriveren. Kanskje var det derfor de kom tilbake året etter?

Likevel, både Bergen og Det hanseatiske kontoret overlevde piratangrep og plyndring. Faktisk bestod Det hanseatiske kontoret i Bergen til midten av 1700-tallet. Da ble det avløst av Det nordiske kontor, som for alle praktiske formål førte handelen videre ved Tyskebryggen helt til midten av 1800-tallet. Da hadde Det hanseatiske forbund gått i oppløsning nesten 200 år tidligere ved en mislykket hansadag i Lübeck i 1669. Slik kan en med stor rett si at Bergen ble hanseatens siste utpost, og det er dette som forklarer hvorfor det var nettopp her at et hanseatisk museum ble grunnlagt. For situasjonen er den at på tross av hanseatenes handel, som dominerte Nord-Europa i hundrevis av år og skapte et forbund av velstående tyske handelsbyer, så finnes det bare ett hanseatisk museum, nemlig Det hanseatiske Museum i Bergen. Og Bryggen i Bergen er den eneste bevarte bebyggelsen fra et av de hanseatiske kontorene. Det skulle bare mangle at ikke Klaus Störtebeker og piratene hans kommer til BIFF – det er jo dette de har ventet på i over 600 år.
 

2000 · 2001 · 2002 · 2003 · 2004 · 2005 · 2006 · 2007 · 2008 · 2009 · 2010 · 2011 · 2012
Address: Georgernes verft 12, NO-5011 Bergen, Norway · www.biff.no · Org.nr / VAT: 980 555 704 · Klapp Media